Når man har 800 venner på Facebook, er det man skriver der så privat at det er noe offentligheten ikke har noe med?
Skal debatter man deltar i på Facebook, og som kan følges av hundrevis av personer, være noe media skal holde fingrene sine unna fordi det er privat? Kan man løsrive seg fra den rollen man har i yrkeslivet og bare være privat når man skriver på Facebook eller Twitter?
Svaret er nei – tre ganger nei. Stadig flere forstår det, og innretter seg deretter. Diskusjonen på veggen din på Facebook kan ikke sidestilles med den som foregår rundt kafébordet eller lunsjbordet i kantina på jobben. I hvert fall ikke når veggen er åpen for alle, og heller ikke når den er tilgjengelig for hundrevis av personer, eller såkalte facebookvenner.
Før helga tok vi opp noen av facebookkommentarene til kommunestyrerepresentant og leder for utvalget for oppvekst og kultur i Rana kommune, Christine Schybaj Antonsen. Det dreide seg om mindre hyggelige karakteristikker av andre politikere, nå sist stortingsrepresentant Tor Arne Strøm, som har fått gjennomgå for sine uttalelser i kjølvannet av Kim-Remi Sandværs (fylkestingspolitiker for SV) utsagn om Hemnes og veibevilgninger. Vår agenda var å få fram det som må sies å ha utviklet seg til en ukultur på Facebook, der det nærmest er fritt fram å hetse andre, karakterisere dem med ufine ord og vendinger, i stedet for å diskutere sak. Når mennesker med en posisjon i lokalsamfunnet, som lokalpolitikere må sies å ha, hiver seg på dette, er det absolutt en sak lokalavisa bør ta opp. Rana Blad er langt fra den første, og blir neppe den siste, avisa som tar opp dette som tema. Medieprofessor Sigurd Allern sier dette er et viktig tema å belyse og mener at politikere må innse at de ikke kan snakke privat i slike fora.
Det handler om folkevett, det handler om å forstå sin rolle, og det handler om å vise respekt for sine meningsmotstandere. For det er jo ikke slik at fordi noen mener noe annet om en sak enn du selv gjør, så er de andre udugelige og dumme og fortjener å bli karakterisert som både det ene og det andre.
Politiske partier, offentlige institusjoner, sikkert også en del private bedrifter, kunne med fordel ha retningslinjer for oppførsel i sosiale medier. Mange har det allerede. Man er politiker også når man sitter hjemme for pc-en. Man er lærer også når man skriver på facebookveggen. Man er journalist også når man har gått hjem fra jobben. Man må tenke gjennom hvordan det man skriver vil oppfattes «der ute». Man må være bevisst på rollen sin.
Rana Høyre har, ifølge Christine Schybaj Antonsen, ikke regler for oppførsel i sosiale medier. Det har heller ikke de andre lokale partiene vi har spurt. Schybaj Antonsen sier at det ikke er tradisjon i Høyre for å kneble ytringsfriheten. Men dette har ikke noe med ytringsfrihet å gjøre. Det har å gjøre med folkeskikk og forståelse av egen rolle.
Schybaj Antonsen har beklaget sine formuleringer om politikerkollega Tor Arne Strøm og sier at hun har lært av å bli konfrontert med det hun har skrevet. Det er veldig bra. Det er nettopp oppmerksomheten rundt denne ukulturen som kan få slutt på den – slik at diskusjonene kan gå på sak, gjerne friskt og spisset – men uten personhets.

Hotellkapasiteten i Mo i Rana er rimelig begrenset, og tilbudet er ikke spesielt spennende.
Meyergården er det eneste hotellet som har alt på stell og tilbyr både konferansefasiliteter og restaurant i tillegg til overnatting. Det begrensede tilbudet gjør ikke byen spesielt attraktiv når det er snakk om å tiltrekke seg store konferanser og heller ikke i reiselivssammenheng. Slik forholdene er i dag, handler det mest om å finne ei seng å overnatte i.
Nå ligger det an til kappløp om å bygge nytt. Planene om ny flyplass og kulturhus er nok, i alle fall for noen av aktørene, medvirkende til at hotellprosjektene blir lansert nå. Fire aktører er på banen, og hvis alle disse realiserer sine planer, blir Mo i Rana en stor hotellby.
De siste som lansert sine hotellplaner var firmaet Helma AS, som eier tidligere Holmen hotell. RBBS Holdning er majoritetseier i Helma og konsernsjef Tor Helge Nordvang mener det er viktig å komme først i løypa av de planlagte hotellene. Han er også klar på at de ikke har tenkt å vente på at den nye storflyplassen blir vedtatt bygget. Ei heller kulturhus, men de vil hive seg med hvis kommunen inviterer til samarbeid. De vil bygge nå, og satser på åpning ved årsskiftet 2013–2014. Dette året skal brukes til planlegging og til å få alt det formelle på plass. For de må ha med seg kommunen på at tomta kan reguleres tilbake til hotellformål, og til å få bygge i høyden – tre nye etasjer. Da vil hotellet få 120 rom, som eierne mener de må ha for å kunne forsvare en investering på 75 millioner kroner.
Søknaden om flere etasjer bør ikke overvelde politikerne, som på forsommeren i fjor faktisk godkjente en reguleringsplan for nedre del av sentrum, til sammen 95.000 kvadratmeter, med et hotellbygg på 15 etasjer bakt inn. Dette er Mo Sentrumsutviklings prosjekt og denne aktøren har, i alle fall så langt, vært interessert i å få til et samarbeid med kommunen om kulturhusløsning i tilknytning til hotellet.
Også HHO Holding lanserte nylig sine planer for et 15 etasjers hotell ved fjorden på tomta ved siden av SI. 150 rom og åpning ved årsskiftet 2013–2014 er det som ligger i planen, og HHO Holdning knytter ikke hotellsatsingen opp verken mot ny flyplass eller kulturhus. De vil handle nå, og reguleringsplanen legges om kort tid ut til offentlig ettersyn.
I tillegg har Meyergården, som i dag har 143 rom, flagget at de vil bygge ut for 80 millioner og øke romkapasiteten med 96 rom, i tillegg til at de vil sette opp en ny konferansefløy med en sal som kan romme 640 mennesker. Også for Meyergården har ny flyplass og kulturhus vært faktorer de har hatt med seg under planleggingen.
Hvis alle fire realiserer sine planer, vil Mo i Rana få rundt 500 nye hotellrom. Det kommer ikke til å skje. I alle fall ikke med det første! Her kommer det til å handle om hvilke aktører som kommer i gang først. Det blir et kappløp om reguleringsplaner, finansiering og bygging. Den som venter på en endelig flyplassavgjørelse har sannsynligvis tapt kappløpet.
Endelig skal Mo i Rana få et hotelltilbud som er Nord-Norges tredje største by verdig!

Kim Remi Sandvær, fylkespolitiker for SV, har fått stor oppmerksomhet og mye pes etter sitt utspill i forrige uke om å stryke oppgraderingen av siste rest av Fv 808 fra fylkets økonomiplan for å straffe Hemnes.
Det nye regimet i Hemnes har, som de fleste vel har fått med seg, sagt nei til å være med på bompengefinansieringen av Veipakke Helgeland og har dermed satt hele veipakken på spill. Pr. nå er det ingen som kan si hva som vil skje med den planlagte utbyggingen av E6 gjennom Helgeland.
Det politiske flertallet i Hemnes føler seg både presset og truet, ikke bare av Sandvær, men også av andre politiske aktører som har vært på banen og kritisert Hemnes for vedtaket, deriblant Janne Sjelmo Nordås og Tor Arne Strøm, som begge er stortingsrepresentanter fra Helgeland.
På vår nettside har diskusjonen gått heftig helt siden nei-vedtaket i Hemnes kommunestyre, og den har ikke blitt mindre heftig etter Sandværs utspill. Mange av debattantene, og også posisjonen i Hemnes kommune, er opptatt av demokratiet. At de som kritiserer kommunen ikke aksepterer at vedtaket er et resultat av en demokratisk prosess i kommunen, og at de vil kneble og diktere en liten kommune når dens meninger blir plagsomme. Andre debattanter argumenterer med at Hemnes i slike saker, som angår ikke bare egen kommune, men en hel region, må se ut over egne grenser og samarbeide. Og at demokratiet i denne sammenheng må favne videre enn bare Hemnes.
Og da er vi vel ved sakens kjerne. Hemnes kommunestyre har gjennomført en demokratisk prosess, der flertallet stemte nei til bompengepakken. Da er det flertallsvedtaket som gjelder. Mindretallet har tapt. Blant de fire veipakkekommunene er det flertall for å gjennomføre veipakken. Hemnes er i mindretall. Men siden de fire veipakkekommunene ikke utgjør et forvaltningsnivå og dermed ikke kan foreta avstemninger på linje med et kommunestyre og et fylkesting, så teller visst ikke dette i diskusjonen om hva som er demokratisk i denne saken. I demokratisk prosesser er det flertallet som bestemmer. Demokrati er det motsatte av mindretallets diktatur. Men hva skal defineres som flertallet i denne bompengesaken? Er det flertallet i Hemnes kommune, eller er det flertallet av veipakkekommuner? Ellers flertallet i fylkestinget, som også har behandlet og godtatt pakken?
Fra sentralt hold har det så langt vært kravet om lokal enighet som har vært gjeldende når bompengefinansierte veipakker skal vedtas og gjennomføres. Nå møter stortingspolitikerne seg selv i døra. En liten kommune kan stoppe en stor veipakke. Når stortingsrepresentant Tor Arne Strøm sier at «denne saken gjør det åpenbart at det kun er staten som kan bestemme når det gjelder utbygging av stamveier», så har kanskje Hemnes’ opprør ført til noe positivt – nemlig at staten tar tilbake ansvaret og prioriterer stamveiutbyggingene. Det er å håpe. Da blir det demokratiet på stortingsnivå som gjelder. For når et flertall på Stortinget vedtar noe, så er det jo også et resultat av en demokratisk prosess!
Om den stortingsprioriterte stamveiutbyggingen blir med eller uten bompenger, er en annen diskusjon.

Nok en gang dras debatten om kulturhus i Rana opp. Den har egentlig aldri ligget død i de siste 20–30 årene, men intensiteten har variert.
Og etter så mange ørkesløse år uten resultat, er mange av aktørene blitt henimot utmattet, slik at de ikke lenger orker å delta i debatten. Det betyr ikke at behovet for en kulturhusløsning er blitt mindre, i alle fall ikke hvis man mener noe med at Rana skal være en kulturby og at kultur er en viktig ingrediens i en by med ambisjoner om vekst og utvikling. Og det gjør man vel?
Nå sier ordføreren at han er opptatt av å finne en løsning som er økonomisk overkommelig for kommunen og god nok i forhold til å dekke de behovene et kulturhus skal dekke. Det er et godt utgangspunkt. Problemet er vel fortsatt at man egentlig ikke er enige om hva som er behovet. Mens noen mener det er en storsal vi trenger, der turnerende artister som trekker mye publikum kan booke seg inn, mener andre at det først og fremst er lokaler for det lokale musikklivet, både til øving og konserter, slik musikerveteran Snorre Pettersen tok til orde for i onsdagsavisa, som er mest påkrevet.
Status i dag er at det ikke finnes noen konkrete planer, at det foreligger et vedtak om at kulturhus skal bygges på rådhustomta, og at kommunen har avsatt 65 millioner til investering i kulturhus. Man får ikke et kulturhus for 65 millioner kroner, og det er et samarbeid med private utbyggere ordføreren nå peiler seg inn mot. Det har vært flere forslag om slike kombinasjonsløsninger tidligere, men ingen har så langt resultert i noe.
I forbindelse med lanseringen av sine utbyggingsplanene i fjor, hadde Mo sentrumsutvikling med et konsept med kulturhus og konferansesal tilknyttet et nytt hotell. Nå har Meyergården planer om utbygging, bl.a. av ny konferansesal som vel også vil kunne fungere som kulturens storstue.
Arkitekt Stein Hamre, som forleden presenterte sine synspunkter på sentrumsutvikling, har ingen sans for en slik kulturhusløsning. Han mener storsalen må bygges i tilknytning til kinoteatret og Nordland Teater og bindes sammen med disse, og at man da vil få en komplett løsning for kulturlivet som også gir stordriftsfordeler. Hvis man plusser på Snorre Pettersens forslag om å bygge om samfunnshuset til øvings- og konsertlokaler for det lokale musikklivet, er dette helt klart interessant, men trolig ikke innenfor rammene av det kommunen er villig til å bruke på kulturhus slik situasjonen er nå. Ordføreren har vært rimelig klar på at det er en kombinasjonsløsning med kulturhus og konferansesal i tilknytning til hotell han ser for seg som realistisk.
Da er vel tida nok en gang moden for å legge dette fram som sak og invitere private utbyggere med på spleiselaget. Så får vi se om det endelig blir en løsning. Men kommunen bør ikke legge penger i en utbygging som ikke også vil være det lokale kulturlivet til nytte. En sal som kun skal fungere som kulturhus når de store artistene dropper innom byen vår, behøver kommunen ikke å bruke penger på. Et slikt tilbud kan vel hotellene eventuelt selv klare å drifte i kombinasjon med konferansefasiliteter.

Ufrivillig deltid har i mange år vært en stor sak for fagbevegelsen og for politikerne.
Det er rørende verbal enighet om at den ufrivillige deltiden, som man i størst omfang finner i den offentlige helsetjenesten, er uønsket og uheldig, ikke bare for arbeidstakerne som ønsker seg større stillingsbrøker og et mer forutsigbart liv, men også for arbeidsgiver og, ikke minst, pasientene som må forholde seg til stadig nye mennesker. Likevel har det vist seg vaskelig å få gjort noe konkret for å komme uvesenet til livs.
I Rana har man allerede i flere år hatt et prosjekt på gang for å fjerne uønsket deltid blant kommunalt ansatte. At det har kommet spesielt mye ut av prosjektet, vil det neppe være riktig å hevde. Men bevisstgjøringen rundt problemet har nok økt. Rana kommune er med i et modellkommuneprosjekt der ufrivllig deltid er ett av områdene det skal arbeides med. Også kvalitetskommuneprosjektet, som kommunen har sluttet seg til, har deltid som et av fokusområdene.
Det er til dels kompliserte bemanningskabaler som skal legges i helse- og omsorgssektoren, der det jobbes turnus, døgnet rundt, året rundt. Likevel er det nesten uanstendig å operere med så mange, og delvis veldig små, stillingsbrøker. I framtida vil behovet for helse- og omsorsarbeidere øke, og da må den typen jobber gjøres attraktive for framtidige yrkesutøvere, både lønnsmessig og arbeidsmessig.
At det har vært snakket om uønsket deltid mer enn det har vært gjort, demonstrerte Bjørg Simonsen tydelig i et møte i helse- og omsorgsutvalget i fjor vår. Da hadde hun klippet ut en stor stillingsannonse fra omsorgsavdelingen i kommunen der det kun ble utlyst én heltidsstilling og der det ble søkt etter folk i stillingsbrøker helt ned i 16 prosent. Og dette var lenge etter at Prosjekt uønsket deltid var dratt igang i kommunen.
Utlysingsteksten som Gruben sykehjem nylig hadde ute, var heldigvis helt annerledes. For å bemanne den nye avdelingen ved sykehjemmet, satser de kun på heltidsstillinger. Og søkermengden viste klart at dette er populært. Sykehjemmet prøver også ut økt bruk av heltidsstillinger ved en av de eksisterende avdelingene. Der ble de ansatte spurt hvor mye de ønsket å arbeide, og de som ville øke stillingsbrøken sin, fikk det. Det sykehjemmet har gjort, er å oppbemanne til flere heltidsstillinger, for å kunne kutte ned på vikarbruken, som jo er den store salderingsposten i bemanningskabalene i omsorgssektoren. Løsningen skal ikke bli dyrere, snarere tvert imot – og den skal bli bedre, ikke bare for de ansatte, men også for arbeidsgiver og pasienter.
Det blir spennende å følge med på erfaringene de gjør seg ved Gruben sykehjem. De vil ganske sikkert bli positive og et eksempel til etterfølgelse for flere. Alle politikerne som har snakket varmt om å få bort den uønskede deltiden, bør støtte opp om de konkrete tiltakene som nå settes ut i live.

Helgeland Reiseliv, Olje- og gassnettverk Helgeland, Helgeland Invest, Inkubator Helgeland – ferske samarbeidsprosjekter som har et felles mål: vekst og utvikling på Helgeland, hele Helgeland.
Den siste tida har det nærmest haglet med store og spennende samarbeidsavtaler og sammenslutninger i regionen. I mai fusjonerte Helgeland Vekst, som hadde base i Sandnessjøen, og ROI Invest (tidligere Rana Invest), som hadde base i Mo i Rana, til Helgeland Invest AS. Ved å forene kunnskap, krefter og, ikke minst, kapital, vil investeringsselskapet skaffe seg store nok muskler til å være en viktig aktør i næringsutviklingen i regionen.
Nylig gikk 35 bedrifter i regionen sammen i Olje- og gassnettverk Helgeland. Også disse vil, ved å forene krefter og kompetanse, posisjonere seg for oppdrag i olje- og gassektoren. Hver for seg blir de for små til å nå fram i den harde konkurransen, men sammen kan de oppnå mye og bidra til at regionen vår får ringvirkninger som monner av virksomheten utenfor kysten vår.
Tirsdag ble Helgeland Reiseliv stiftet, etter en rimelig kort prosjektperiode. Det er de tre reiselivsselskapene på Helgeland, Polarsirkelen Reiseliv, Destinasjon Helgeland og Helgelandskysten Reiseliv, som slår seg sammen for å utvikle og styrke markedsføringen av Helgeland som reisemål. Også her er det næringsutvikling vi snakker om – potensialet som turistnæringen representerer skal utnyttes i mye høyere grad enn det man har klart tidligere.
Og i går ble det kjent at Mo Industriinkubator og Industri Vekst Mosjøen slår seg sammen til Inkubator Helgeland, som skal utvikle forretningsideer sammen med både etablert industri og nyetablerere. Sammenslåingen har utløst midler både fra SIVA og Nordland fylkeskommune og gjør inkubatoren til en kraftfull aktør innenfor sitt område.
Næringslivet på Helgeland har alltid vært flinke til å samarbeide der det faller naturlig. De ser nytten av det. De nevnte eksemplene er ikke de eneste, men de ferskeste. De behøver ikke å forholde seg til politikere som skal tekkes velgere og kjempe for sitt lokalsamfunn i ett og alt. De finner ut av lokalisering og ledelse uten nevneverdige problemer. Men selv om næringslivet gjør det meste selv, er de avhengig av de rammevilkårene det offentlige legger for dem. Her kommer infrastrukturen inn. Når man spør næringslivet på Helgeland hva som er viktig for dem, topper god infrastruktur lista. Derfor har da også de store næringslivsaktørene gått inn i Polarsirkelen Lufthavnutvikling, for å få en storflyplass i regionen. Og derfor er de opptatt av gode veier.
Lokale politikere er flinke til å klappe i hendene når næringslivet har gode resultater og vekst å vise til. Men de bør bli flinkere til å ta inn over seg at de har ansvaret for å legge til rette for denne ønskede utviklingen. Nå er det utbygging av E6 det står om. Spør aktørene i de fire nevnte helgelandsselskapene hva de mener om det. Svaret er gitt.

Hemnes kommune har kommet i hardt vær etter vedtaket i forrige uke om å si nei til Veipakke Helgeland.
Flertallet i det kommunestyret som ble satt sammen etter valget i høst mener kommunen får for dårlig uttelling i veipakken, i forhold til størrelsen på lånegarantien kommunen må stille og til hva innbyggerne må ut med i form av bompenger. Flertallet i det kommunestyret som satt før valget, gikk i sin tid inn for veipakken, på lik linje med de andre E6-kommunene på Helgeland, Grane, Vefsn og Rana.
Disse vedtakene kom etter flere år med forhandlinger og forslag. Ingen ønsket bompenger, men flertallet innså etter hvert at det faktisk ville være den eneste måten å få forsert utbyggingen på og få en akseptabel standard på E6 gjennom regionen vår. Mindretallet mente man ikke skulle la seg presse til å gå med på bompenger.
Nå er det – og man kan gjerne si dessverre – blitt slik at bompengefinansiering er blitt regelen ved større veiutbygginger i Norge. Over alt. Det er flere som har prøvd seg med bompengeopprør, så langt har de tapt, i den forstand at den statlige andelen av de planlagte veiprosjektene har blitt overført til andre prosjekter. Man kan gjerne mene at det er urettferdig, at man sentralt øver et utilbørlig press på kommunene med kravet om lokal enighet om bompenger, men dette er realitetene. Det er rammebetingelser man er nødt til å forholde seg til.
Hemnes kommune har likevel valgt å gå til kamp. Nærmest i tolvte time, etter at kommunene har godtatt veipakken, og fylkeskommunen har fulgt opp, sier Hemnes at de likevel ikke vil være med. Dermed setter de hele veipakken i fare – i overhengende fare. Det er mulig de selv synes de er modige, men de gambler med hele infrastrukturutbyggingen på Helgeland. At ordføreren ikke ønsker å se sammenhengen mellom veipakken og planene om storflyplass på Hauan, er overraskende. Det burde være mer enn selvsagt at gode og raske tilførselsveier vil ha stor betydning for en storflyplass.
Regionveisjef Torbjørn Naimak trekker opp tre alternative utfall av denne saken – at Hemnes løftes ut av pakken, at Stortinget bestemmer at Hemnes skal være med, eller at veipakken skrinlegges. Et fjerde alternativ er at Hemnes ombestemmer seg en gang til. Det er lite realistisk.
Løftes Hemnes ut av pakken, må bommene som var tenkt plassert i kommunen flyttes over grensa til henholdsvis Rana og Vefsn og de tre veipakkekommunene som er igjen må dele på Hemnes’ andel av garantibeløpet. Det er ikke nødvendigvis uproblematisk.
Overprøver Stortinget Hemnes, ligger også spørsmålet om garantibeløpet der. For Stortinget kan vel ikke tvinge Hemnes til å stille garanti?
Det begynner å bli knapt med tid hvis vi skal få oppstart på veipakkeutbyggingen i Dunderlandsdalen mot slutten av neste år, slik planen er. Ordføreren i Hemnes må finne seg i å føle seg presset. Han og flertallet i kommunestyret spiller et høyt spill.

Kommunestyret i Rana har behandlet og vedtatt kommunens budsjett for 2012. Men ikke alt er på plass.
Flertallet har nemlig vedtatt at det skal kuttes et beløp tilsvarende 1,5 prosent av de totale driftskostnadene i hver enkelt sektor. I sum utgjør disse kuttene, som de foretrekker å kalle nedtrekk, ca. 25 millioner kroner. Det er imidlertid ikke bestemt hva som skal kuttes. Det vil flertallet at rådmannen skal foreslå. Han er utfordret til å komme med prioriterte kuttforslag på driftsbudsjettet tilsvarende 25 millioner kroner til første formannskapsmøte i 2012.
25 millioner kroner kan virke som er relativt beskjeden sum når man vet at kommunens budsjett har ei ramme på hele 1658 millioner kroner. Men hvis vi regner det om til stillinger, og legger til grunn at et årsverk koster kommunen 500.000 kroner, så tilsvarer kuttet 50 årsverk.
Selvfølgelig behøver ikke hele kuttet tas ut i stillinger. Det kan være andre poster på de ulike sektorenes driftsbudsjett som kan fjernes uten for store smerter. Og flertallet skal ha ros for at de ønsker å gjøre noe. Men de burde kunne ha en visse oppfatning av hvor det er kuttene skal tas. Det blir litt for enkelt å skyve den jobben over på rådmannen, for så kanskje å kritisere ham i ettertid for å komme med forslag de ikke kan tenke seg å gå inn for.
Det skal altså kuttes 25 millioner på drifta. Men det skal samtidig plusses på 16 millioner. Disse 16 millionene er øremerket. Her har flertallet vært helt klare på hva de skal brukes til, og det er gode og nødvendige tiltak, alt sammen – saker som det lenge har vært etterlyst en løsning på, som økte ressurser til PPT, slik at barn som trenger utredning kan få det uten å måtte vente i et år, til barnevernet, for å forhindre opphoping av mappebarn, og til å få orden å stillingshjemlene til de privatpraktiserende fysioterapeutene som alle er enige om at vi trenger å ha i kommunen.
På investeringsbudsjettet plusser flertallet på 22 millioner kroner i forhold til rådmannens forslag, og disse skal gå til renovering av skolebygg (20 millioner) og oppstart av byutviklingsprosjektet med oppgradering av Havmannplassen og strandpromenaden. Dermed blir summen som i 2012 skal brukes på renovering av skoler 67 millioner kroner. Man får selvsagt gjort mer med 67 millioner enn med 47 millioner, men det er langt fram til målet om skoler i tipp topp stand og økte ressurser til driften av skolene. Det må posisjonen naturligvis få litt tid på seg for å oppfylle.
Disse til sammen 36 millionene finner de dekning for i kommunens fond, en inndekning posisjonen ikke fikk skryt for av opposisjonen, som var meget skeptisk til å tømme reservene.
– Vi henter fart ved å bruke av sparegrisen, men dette skal selvsagt ikke bli en vedvarende måte å gjøre dette på, sa Høyres gruppeleder, Espen Haaland, under budsjettdebatten i kommunestyret. Det løftet håper vi posisjonen holder. For en kommune med sunn økonomi må ha litt penger på sparegrisen.