Nå har samtlige politiske partier som er representert i kommunepolitikken i Rana vært på banen og slått hverandre i hodet i debatten om skolestruktur. I den grad man kan kalle det som hittil har versert for en debatt, siden det i hovedsak har dreid seg om å kritisere og ta avstand fra det forslaget som rådmannen har lagt fram, som dreier seg om å legge ned mange skoler, og som ennå ikke er sendt ut på høring.
Det er tid for å komme seg videre og få i gang en ordentlig debatt, basert på fakta man er omforent om og endringsforslag som under veis blir skikkelig konsekvensutredet.
I noen av leserinnleggene vi har hatt på trykk i avisa har det vært stilt relevante og gode spørsmål til elementer i rådmannens utredning. Disse må man forutsette blir besvart, eller i alle fall forsøkt besvart i den tilleggsutredningen som skal legges fram for politikerne i mars. I noen innlegg kommer det også fram interessante og gode tanker om hvordan kvaliteten på undervisningen kan bedres uten at det nødvendigvis betyr større lærertetthet og mer ressurser til skolen.
Lærere som får jobbe med de fagene de kan best og som gjennom sitt eget engasjement får fram engasjementet hos elevene. Lærere som får mulighet til å øke sin kompetanse og konsentrere seg om å undervise i stedet for å bruke tida si på administrative gjøremål. Dette handler om kvalitet i skolen. Det er nettopp den debatten som etterlyses av så mange, men som få hittil har bidratt til.
Gislaug Øygardens (Miljølista) innlegg i dagens avis er i så måte en befrielse. Det handler om kvalitet. Det handler om at politikerne, som skoleeiere, må definere hva de vil med skolen – hvilke visjoner og mål man skal ha for skolene i Rana. Hva som er kvalitet. Det er ikke nok å si at man vil ha en god skole. Man må definere hva en god skole er. Deretter må man organisere og drive skolene slik at målene kan nås. Dette skriver Øygarden om, og hun kommer i tillegg med ideer som hun mener det er verdt å utrede og som handler om å løfte administrative oppgaver ut fra rektorenes og lærernes hverdag og over i skoleadministrasjonen. Ideer som på sitt vis er kontroversielle, fordi de berører lærernes og rektorenes og byråkratenes hverdag, men ikke elevenes, i alle fall ikke i form av at skolen de går på blir lagt ned.
Jo da, det er mange som i løpet av den siste tidas debatt har sagt at man må begynne med å diskutere kvalitet før man går løs på økonomi, på skolestruktur – og skolenedleggelser. Men nå begynner forslagene om hvordan kvaliteten kan bedres, hvordan kvalitetsdebatten kan gripes an, å komme. Det er det som føles befriende – at skoledebatten kommer inn på et spor som kan føre fram til et fornuftig mål.

De som kaller seg opposisjonen i det politiske Rana har forent kreftene. Nå går de løs på den rødgrønne posisjonen og beskylder dem for å ville rasere skolesektoren i Rana. Frekt og freidig hekter de hele nedleggingsforslaget på de rødgrønne og toer selv sine hender.
Har de glemt at forslaget kommer fra rådmannen, og at forslaget er en konsekvens av det de selv har vært med på under behandlingen av kommunens økonomiplan, nemlig å kutte skolebudsjettet med 24 millioner kroner? Har de glemt at det var nettopp de rødgrønne som foreslo å utsette utsendingen av rådmannens forslag på høring fordi de ville ha utdypet elementer i det, se nærmere på konsekvensene og få tid til å arbeide med alternative løsninger? Går det ikke an å være redelig – og konstruktiv – i skoledebatten, i stedet for å ty til den enkleste og mest populistiske løsningen som tenkes kan, nemlig å si nei. Nei til nedleggelser, men ja til å «snu steiner», ja til å nullstille prosessen, ja til å lete etter pengene et annet sted… Ja vel. Hørt det før?
Den politiske debatten om framtidig skolestruktur i Rana har så vidt begynt. Forslaget fra administrasjonen er ennå ikke sendt ut på høring. Men opposisjonen, som i dette tilfellet består av et fargerikt fellesskap fra Frp og Høyre, via KrF og Miljølista til Venstre, har allerede bestemt seg. De sier nei til skolenedlegging. Ikke en eneste skole skal stenge dørene hvis de får bestemme. De skal finne andre løsninger, sier de. Foreløpig er det bare ord.
Opposisjonspolitikerne som sto fram i gårsdagens avis med sitt budskap – at de i fellesskap vil stanse den rødgrønne raseringen av Rana-skolen, må selvsagt gjerne ha lov til å være inderlig uenig i rådmannens skoleforslag, selv om de, i alle fall foreløpig, framstår som lite konstruktive i sin tilnærming. De byr ikke på noen konkrete alternativer, kun retorikk, selv om de vet at status quo ikke kan opprettholdes og noe må gjøres.
Men de burde ikke tillate seg å framstille det som om hele skolekuttforslaget nærmest kommer fra posisjonen. For de vet jo at det ikke er slik det forholder seg. Miljølistas Dan Erik Kjellnø sier det jo selv: at kuttforslaget for så vidt er et svar fra rådmannen på en politisk bestilling som gikk ut på at kostnadene i skolesektoren skulle ned. Kanskje de rødgrønne til og med klarer å komme opp med noen mindre dramatiske, men gode alternativer. Det skal ikke bli lett, i alle fall ikke å komme med forslag som flesteparten av foreldrene og lærerne i vår vidstrakte kommune vil kunne fordøye uten besvær. Men så er det jo politikernes oppgave, da, av og til å ta de upopulære avgjørelsene som likevel framstår som de riktige, totalt sett.
Ellers må vi bare ønske de omtalte opposisjonspartiene lykke til med utarbeidelsen av en felles politisk plattform i tida fram mot kommunevalget neste høst. I gårsdagens avis bebuder de jo at de vil jobbe med dette. Den plattformen er vi umåtelig nysgjerrig på!

Nesna kommune sliter med dårlig møtekultur. Saksbehandlere som møter i formannskap og kommunestyre for å redegjøre for saker de har lagt fram til politisk behandling, opplever at de blir regelrett mobbet og sjikanert av enkelte av politikerne.
Nå krever de at saksbehandlerne skjermes fra politikerne. De vil rett og slett ikke møte i politiske møter hvis ikke møtekulturen blir en annen og langt bedre.
Dette er ille. Den dårlige møtekulturen har tydeligvis fått utvikle seg over tid og det toppet seg i siste møte i formannskapet. «Måten de ansatte blir behandlet på er ikke akseptabel og vi ber om at det tas grep fra kommunens ledelse for å få sakshåndteringen i de politiske organer på et akseptabelt nivå og som er mer i tråd med god folkeskikk», skriver de fire fagforbundene som representerer ansatte i kommunen. Det er ganske sørgelig at man må etterlyse god folkeskikk hos de folkevalgte. Folkeskikk er det minste de burde ha når de skal representere folket og ta viktige avgjørelser for kommunen og dens innbyggere.
Hvorfor møtekulturen har fått utvikle seg i denne negative retningen, kan man jo lure på. Men ordføreren har helt klart et ansvar for å lede møtene på en slik måte at mobbing, sjikanering og dårlig oppførsel ikke får plass. Det skal klubbes og linja som følges må være konsekvent og streng. I Nesna har det sklidd ut. Da blir jobben med å få møtene inn i skikkelige former igjen større og vanskeligere. Den jobben må ordføreren ta – grundig og med en gang. Han sier han forsøker stadig vekk og at de flere ganger har satt etikk og møtekultur på dagsorden. Men forsøkene kan ikke ha vært gode nok.
Kanskje er enkelte av de folkevalgte i Nesna spesielt kjeftsterke og uoppdragne. Men de er nødt til å lære. Kritikk mot administrasjonen må de gjerne komme med. Den kan sikkert være berettiget rett som det er. Men den må framføres på en ordentlig måte. Det er faktisk fullt mulig. Og det virker mye bedre.
Gode debatter, der kritikk framsettes og begrunnes, beriker oss og bringer oss videre. Det pågår dessverre altfor mange dårlige debatter, men råtne debatteknikker, skjellsord og ufin kritikk. Folk som blir tillagt meninger de ikke har og deretter skjelt ut for dem. Folk som tar mannen i stedet for ballen. Usannheter som gjentas i det uendelige, enten på grunn av uvitenhet eller bevisst i håp om å få andre til å tro på dem.
Det er bra med debatt – når debatten er god. Når enkelte politikere – som i Nesna – framstår som dårlige eksempler, er de med på å legitimere de tidvis destruktive meningsutvekslingene som man finner på de etter hvert mangfoldige nettfora. Men politikerne i Nesna har i alle fall et navn og et ansikt og må stå for det de sier og gjør – i motsetning til mange av debattantene på nettet. Uansett – folkeskikk er noe alle bør vise.

Odd Harald Ribe har sittet i direktørstolen i Coop Helgeland i mindre enn ett år. Nå blåser det allerede friskt om ørene hans, og så langt har han valgt å bare la det blåse.
Det vil si at han velger å la være å svare på eller kommentere det han sikkert oppfatter som ubehagelige spørsmål, trolig i håp om at oppmerksomheten rundt sakene og hans person vil gli over og roen igjen senke seg.
Det hender at en slik taushetsstrategi fører fram. Men meget sjelden hvis saken det dreier seg om har stor offentlig interesse og har i seg ingredienser som absolutt bør forklares og avklares, som i dette tilfellet. Taushetsstrategien er trolig også til skade for den bedriften han er satt til å lede. Coop Helgelands profil er jo å være ikke bare folkelig, men en del av folket. Åpenhet om det som skjer i og med bedriften bør være en selvfølgelig del av en slik profil.
Taushetsstrategien blir enda verre når man tar i betraktning at Coop Helgelands styreleder, Arvid Dahl, også holder munn og viser til sin direktør når det stilles spørsmål om hva styret har gjort. Er det slik en styreleder skal agere når det handler om rettssaker, oppsigelser og, som vi skriver om i dagens avis, huskjøp til overpris?
Det begynte i fjor høst med Bakeriet, som var majoritetseid av Coop Helgeland, men som direktøren ville selge til et Tromsøfirma. Vedtektene ga imidlertid minoritetsaksjonærer forkjøpsrett ved et eventuelt salg, og denne forkjøpsretten benyttet Coop Korgen seg av. Summen Coop Helgeland ville få inn på salget, ville være den samme. Likevel valgte Coop Helgeland å gå rettens vei for å stanse Coop Korgen. Så langt har de ikke nådd fram. Ribe ønsker ikke å kommentere stridighetene rundt Bakeriet.
I kjølvannet av dette ble så eiendomssjefen i Coop Helgeland oppsagt. Han satt i styret i Bakeriet og fikk beskjed om at han hadde opptrådt illojalt mot sin arbeidsgiver. Nå går han til sak mot sin arbeidsgiver i 20 år fordi han mener seg usaklig oppsagt. Ribe avslår å kommentere dette også.
Det har også kommet fram at Coop Helgeland har kjøpt Ribes enebolig i Tromsø til en høy pris, da det viste seg at han selv ikke fikk solgt den til den prisen han ønsket. Verken Ribe eller styrelederen vil bekrefte eller avkrefte boligkjøpet, men det blir bekreftet av andre styremedlemmer. Heldigvis er det noen som forstår at slikt ikke skal hemmeligholdes, for det fører ikke noe godt med seg i lengden. Mon tro hva Ribe har tenkt å gjøre med dem?
Coop-direktøren har trengt seg selv opp i et hjørne. Det begynte med en feilslått strategi rundt salget av Bakeriet, og en uvilje til å akseptere at saken, slik han ønsket den løst, var tapt. I stedet for å smekke seg selv over fingrene for å ha gjort et dårlig trekk, har han gått etter de som har gjort jobben sin, men ikke i tråd med hans ønsker.
Hvis våre antakelser er feil, kan Ribe selv korrigere dem – ved å forlate taushetsstrategien og begynne å svare på spørsmål.

Skolesjefen og rådmannen i Rana har lagt fram sin skisse til ny skolestruktur i kommunen. Når forslaget går ut på å legge ned åtte av 17 skoler (og bygge en ny, slik at nettoreduksjonen blir sju skoler), sier det seg selv at det oppfattes som dramatisk omfattende.
Skissen, og det forslaget politikerne inviteres til å vedta, er et resultat av en prosess der bl.a. foreldrerepresentanter, tillitsvalgte og rektorer har vært involvert. Det betyr ikke at de involverte har vært enig. Den er basert på statistikk m.h.t. negativ utviklingen av elevtall og derav følgende reduserte statlige overføringer, dagens bruk av ressurser i ranaskolen, renoveringsbehovet ved dagens skolebygg og, selvfølgelig, kommunens totale økonomiske situasjon.
Forslaget illustrerer med all tydelighet at det å redusere utgiftene til drift av skolene i Rana med 24,4 millioner kroner, som er målet i økonomiplanen, er en smertefull kjempeoperasjon, kanskje så smertefull at den vil være uutholdelig.
Når elevtallet ifølge prognosen vil synke med henimot 14 prosent de nærmeste fire-fem årene, sier det seg selv at man må vurdere skolestrukturen. Man kan selvsagt, som enkelte allerede gjør, bestride tallene og hevde at kommunen burde være på offensiven for å skaffe seg flere innbyggere med barn, i stedet for defensivt å legge ned skoler, noe som vil kunne ha negativ effekt på tilflyttingen til kommunen.
Og offensiv bør selvfølgelig kommunen være, men i planleggingen må man være realistisk. Å la alt være som før på skolesektoren, la bygningene fortsette å forfalle og la skolene slite med manglende driftsmidler, vil være den dårligste av alle løsninger. Å ikke gripe fatt i situasjonen, ville rett og slett være mangel på ledelse – og mangel på politisk styring. Spørsmålet – som det er så vanskelig å finne et godt svar på – er hvordan dette skal løses.
Skolesjefen er klar på at hun heller vil bevare lærertettheten enn alle skolebyggene. Hun ser helt klart de negative sidene ved å legge ned skoler i folks nærmiljø, men i sum er hun mer opptatt av å opprettholde, og forbedre, kvaliteten i det undervisningstilbudet barna får, enn av hvilket skolebygg de får dette tilbudet i. Kan man ikke få alt, men må velge, så framstår det som et riktig valg.
Skolesjefen regner med stort engasjement når hun nå har lagt fram sin skisse. Det kommer til å bli storm, og stormen vil i det alt vesentlige feie over både henne og rådmannen og de som stiller seg bak forslagene. Det er vanskelig å se for seg at det blir mange støtteerklæringer. Så det blir tøft. Ikke minst for kommunepolitikerne. Her kommer det garantert til å være mange som skulle ønske de kunne slippe å ta en avgjørelse i en så vanskelig sak. Samtidig vet de at noe må gjøres – de kan ikke lenger gå ut og mene at skolestrukturen skal bestå og alt skal være som før. Det vil være direkte uforsvarlig. Men kanskje går det an å finne en løsning som smerter litt mindre, totalt sett. Det betinger imidlertid at de innsparingene man ikke klarer å ta i skolen må tas et annet sted

Kommunestyrene i alle de fire E6-kommunene har nå sagt ja til delvis bompengefinansiert utbygging av E6 gjennom Helgeland.
I vegvesenet blir vedtakene mottatt med tilfredshet. Nå kan de gå løs på planleggingen for alvor.
Vedtakene ble ikke gjort enstemmig, og få, om noen, av dem som stemte for, gjorde det med lett hjerte. Men de gjorde det fordi de er blitt overbevist om at bompenger må godtas hvis det skal bli fortgang i utbyggingen og utbedringen av store deler av E6 gjennom regionen – veistrekninger som i dag har en standard langt under det akseptable.
Dermed er de fire E6-kommunen endelig enige om noe. Eller er de kanskje likevel ikke det?
I Rana har man vært nøye med å understreke at når vedtaket om å si ja til delvis bompengefinansiering er fattet, så vil man gå i dialog med Statens vegvesen om standard på veien, plassering av bomstasjoner og takster. En slik dialog er også vegvesenet interessert i. Det er vegvesenets ambisjon å bli enig med de fire E6-kommunene om en endelig løsning, en løsning som må være realistisk økonomisk.
Og det er akkurat her det kan vise seg å ligge en kime til ny uenighet mellom kommunene. Rana har sagt at man ønsker at veien bygges med 90-standard der det er mulig uten altfor store kostnader, og spesielt har man framhevet deler av strekningen mellom Mo og Mosjøen. Selv uten ny, felles flyplass er dette et svært relevant ønske, da det er viktig å tilrettelegge infrastrukturen for et godt næringslivssamarbeid. Med ny, felles flyplass, om den blir liggende i Drejva/Elsfjord eller på Hauan i Rana, er en rask og god veiforbindelse mellom de to byene av aller største betydning. Og når fungerende regionveisjef Stein Johansen sier til vår avis at det vil være relativt rimelig å bygge ut strekningen Mosjøen-Osen til 90-standard – han antyder 150 millioner kroner – så burde det være en veldig enkel bit av veipakken å bli enig om for kommunene.
Men hva sier vefsnordfører Jann-Arne Løvdahl? Jo, etter bompengevedtaket i Vefsn kommunestyre onsdag, uttaler han at Vefsn ikke vil gå inn for 90-sone mellom Mosjøen og Mo i Rana. «Det vil koste mye mer og er mer arealkrevende», sier han. Og – hold dere fast: «Dessuten går det meste av vår trafikk sørover.»
Ordfører Løvdahl avslører seg selv så grundig at det er nesten ikke til å tro: Det er bare oss i Vefsn det dreier seg om. Verden og Helgeland kretser rundt vår akse. De som ikke forstår det, som ranværingene, skjønner ikke sitt eget beste.
Løvdahl sier nei takk til 90-sone for 150 millioner kroner fordi vefsningene ikke har behov for å kjøre til Rana.
Har han snakket over seg, eller har han sluppet katta ut av sekken? Hvis det første er tilfelle, kan det fortsatt bli enighet om veipakken. Hvis det siste er tilfelle, er det dessverre lite å gjøre.

Fylkestinget er i ferd med å vedta fylkesdelplanen for vindkraft. I planen er alle kjente vindkraftprosjekter i fylket tatt med – med unntak av de prosjektene som allerede er behandlet særskilt av fylkesrådet.
Disse prosjektene er omtalt, men altså ikke en del av planen. Det gjelder blant annet vindkraftprosjektet på Solværøyene/Sleneset.
Det er veldig bra at vi i Nordland fylke har fått utarbeidet en slik plan. Meningen er jo at den skal være retningsgivende for hvilke prosjekter fylkesrådet seinere vil anbefale eller ikke anbefale når det blir snakk om å innvilge eller ikke innvilge konsesjon. I det vedtaket fylkestinget nå fatter, ber man om at Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) bruker planen som et verktøy når de skal vurdere og behandle vindkraftprosjekter. Det er NVE som gir konsesjon for slike prosjekter. Fylkestinget ber NVE om i hovedsak å prioritere de prosjektene der man antar at de negative konsekvensene for miljø- og samfunnsinteresser er minst.
Så langt er alt bra. Og i fylkesdelplanen er de hittil kjente prosjektene i Nordland fordelt på tre kategorier: prosjekter med minst konsekvenser for miljø- og samfunnsinteresser, prosjekter med middels konsekvenser og prosjekter med størst konsekvenser. Dermed har man i realiteten servert sakene på sølvfat til NVE – selv om det i planen understrekes at hvert enkelt prosjekt, når det kommer til konsesjonssøknad, skal behandles særskilt i fylkesrådet.
Haken ved denne ellers utmerkete planen, er at ett av de desidert mest konfliktfylte prosjektene i fylket, vindkraftparken på Sleneset, er tatt ut av planen. Den ble nemlig behandlet i fylkesrådet før vindkraftplanen var ferdig, og det kan ikke være tvil om at fylkesrådet her lot seg presse til å gjennomføre en hastverksbehandling som i ettertid har vist seg å være helt unødvendig. Argumentasjonen for å ta slenesetprosjektet ut av planen og behandle det for seg, var nemlig at det ville føre til fortgang i NVEs behandling av konsesjonssøknaden.
Men NVE har ennå ikke behandlet konsesjonssøknaden. Og prosjektet er akkurat like konfliktfylt som det var før fylkesrådets behandling. Derfor er det merkelig at flertallet i fylkestinget – med unntak av SV – ikke har vært villig til å ta dette prosjektet inn i planen igjen. Den ellers gode planen får en skikkelig ripe i lakken, og troverdigheten i det fylkestinget ellers sier om vindkraftplaner og konfliktnivå kan fort oppleves som en smule frynsete.
Nå er det heldigvis slik at i NVE kan de både lese og tenke, og de er i stand til å foreta selvstendige vurderinger ut fra den kunnskapen som foreligger om hvert enkelt prosjekt. At fylkesrådet for noen måneder siden anbefalte konsesjon for vindparken på Sleneset, behøver de ikke å ta hensyn til, og det vil de nok heller ikke gjøre.

Stortingets transport- og kommunikasjonskomité har sagt ja til tovenprosjektet med tilhørende finansieringsplan, som inkluderer bompengefinansiering.
Toventunnelen med tilhørende veiforbindelser har pr. i dag en kostnadsramme på 1,46 milliarder kroner. Det er mange penger, og prosjektet vil binde opp store deler av Nordland fylkes tilgjengelige veimidler i en årrekke. Etter planen skal prosjektet vedtas i Stortinget 10. desember.
Sett bort fra de høye kostnadene og det gnagende spørsmålet om dette var riktig prioritering, så er det selvsagt flott å få en ny og tidsmessig veiforbindelse mellom ytre og indre Helgeland. Likevel må det være lov å bemerke, nok en gang, den dårlige behandlingen Hemnes kommune har blitt utsatt for i denne saken. For ferjeforbindelsen mellom Hemnesberget og Leirvika på rv 808 – begge anløpene ligger i Hemnes kommune – skal altså legges ned den dagen Toventunnelen åpner. Pengene fylkeskommunen sparer ved å legge ned ferjeforbindelsen, inngår nemlig som en del av finansieringen av tovenprosjektet. Dessuten er det selvfølgelig ønskelig for bompengeøkonomien å kanalisere så mange trafikanter som mulig gjennom tunnelen ved å eliminere alternative måter å komme seg fra A til B på.
Hemnes kommune har hele tida kjempet mot at ferja deres skulle bli en del av tovenprosjektet, med den gode og korrekte begrunnelsen at for dem er dette ikke et såkalt ferjeavløsende prosjekt. For dem blir Toventunnelen en kostbar omvei. Men kommunen har ikke blitt hørt.
Heller ikke i Stortinget ble de hørt. Saksordfører Janne Sjelmo Nordås, som for øvrig er fra Hattfjelldal og dermed burde kjenne den helgelandske geografien godt, sier at ingen partier tok til orde for å trekke ut ferjeforbindelsen fra finansieringsplanen da komiteen behandlet saken. «Vi i komiteen har støttet oss på ønsket fra det klare flertallet i fylkestinget», sier Sjelmo Nordås. Og fylkestinget har som kjent gått inn for finansieringsplanen inkludert ferjenedleggingen. Et hjertesukk i den forbindelse: noen ganger lurer man på hva man skal med tre forvaltningsnivåer i dette landet, hvis de ikke alle gjør sin selvstendige vurdering av saker.
Ordføreren i Hemnes føler at han stanger hodet mot veggen. Hemnes kommunes argumentasjon for fortsatt ferjedrift når ikke fram til beslutningstakerne. De er villig til å ofre ferja og plassere Hemnesberget i en kommunikasjonsmessig bakevje i forhold til ytre strøk, og ikke minst til egne innbyggere på andre siden av sundet.
Men ferja skal fortsatt gå fram til Toventunnelen åpnes for trafikk. Så det er fortsatt tid for politikerne til å finne alternativ finansiering. Når ranapolitiker Kai Henriksen tar opp akkurat dette i fylkestinget over helga, så er hans poeng at det bør være mulig å ta ferja ut av finansieringsgrunnlaget hvis det viser seg at tovenprosjektet blir billigere enn antatt på grunn av konkurransesituasjonen i anleggssektoren. Den løsningen er så god at det bør være vanskelig for fylkespolitikerne å avvise den.