Nyheten om konkursen i Miras Multimaskin slo ned som en bombe blant de ansatte og blant folk i Mo i Rana.
Den kom uventet fordi signalene bedriftsledelsen har sendt ut i det siste har vært optimistiske og positive, men også fordi Multimaskin er en bedrift med lange tradisjoner og som ranværingene nærmest har betraktet som udødelig, selv om det har skiftet mellom gode og dårlige tider, sterke og svake resultater.
Multimaskin er et barn av den store omstillingen i Rana. Det var Jernverkets mekaniske verksted som ble privatisert og rigget for å stå på egne bein. Den utfordringen klarte bedriften meget bra. Den skaffet seg kunder og omstilte seg i tråd med markedets etterspørsel. Så også nå, når bedriften hadde fått offshorekunder inn i porteføljen.
I juli i fjor hadde Rana Blad en skikkelig gladsak, da Multimaskin hadde inngått det ledelsen selv betegnet som tidenes beste enkeltkontrakt. Bedriften skulle levere utstyr til håndtering av kabler på to nye seismikkskip. Sågar verdens største seismikkskip som for tida er under bygging i Japan. Verdien på kontrakten var på 50 millioner kroner, og i Multimaskin var de kjempefornøyd med å ha halt den i land i hard konkurranse, blant annet med en finsk konkurrent.
Så viste det seg altså, etter et knapt halvår, at den store kontrakten tok knekken på bedriften. De klarte ikke å produsere så effektiv og billig som forutsatt i de regnestykkene de hadde satt opp da kontrakten ble inngått. Hvor stor smell de gikk på, er ikke kjent, men den er nok betydelig, siden styret valgte å begjære oppbud.
Før storkontrakten i juli, som førte til full sysselsetting i bedriften, hadde Multimaskin en vanskelig periode bak seg. Men i sommer så de lyst på framtida. Dessverre ble det annerledes. Dessverre for de 94 ansatte som er blitt oppsagt og må møte på NAV i dag for å melde seg arbeidsledige – og for deres familier. Dessverre for Rana, som mister en stor arbeidsplass og den positive effekten ringvirkningene av Multimaskins aktiviteter har gitt i lokalsamfunnet.
En konkurs behøver ikke å bety at virksomheten og arbeidsplassene er borte for godt. Det vil alltid være interessenter til boet, helle eller deler av det. Bobestyrer forteller at han allerede var blitt kontaktet av interesserte firma. Om det blir til noe eller ikke, er det naturligvis ikke mulig å si noe om ennå. Men det er lov å håpe at i alle fall deler av virksomheten vil kunne leve videre med nye eiere i industriparken.
Multimaskin er ett av fem datterselskaper i Miraskonsernet. De fire andre, som samlet sysselsetter rundt 200 personer, er ikke berørt av konkursen.

Mot en stemme har kommunestyret i Hemnes bestemt seg for å trekke klagen på Norges vassdrags og energidirektorats (NVE) vedtak om å tillate utbygging av Nedre Røssåga etter energiloven.
Statkraft har på sin side valgt å opprettholde og sågar forbedre utbyggingskontrakten som de ville innfri overfor kommunen hvis kommunen støttet at utbyggingen kunne skje etter energiloven. Dermed kan renoveringen og utbyggingen av Nedre Røssåga starte allerede i år. Utbyggingen vil gi 160 GWh ny strøm, av den fornybare og ettertraktede sorten – nemlig vannkraft. Og Statkraft skal bruke hele 1,4 milliarder på dette prosjektet.
Når Hemnes har vært skeptisk til Statkrafts planer, er det selvsagt ikke på grunn av det kommunen vil kunne få ut av aktiviteten under anleggsperioden og de økte årlige inntektene som vil følge med økt kraftproduksjon, men på grunn av de eventuelle økte miljøbelastninger utbyggingen vil medføre. Derfor gikk kommunestyret i første omgang inn for å kreve at utbyggingen skulle behandles etter vannressursloven, der det kreves full konsesjonsutredning, en prosess som tar tid. Dette skjedde så seint som i november i fjor. Men NVE tok ikke hensyn til kommunestyrets vedtak. I desember besluttet NVE at utbyggingen ikke er så omfattende at den må underlegges full konsekvensutredning og at Statkraft kunne søke om utvidelse av Nedre Røssåga etter energiloven. Hemnes ga seg ikke og klaget på NVEs vedtak, men før helga ombestemte kommunestyret seg og trakk klagen.
Statkraft hadde ingen forpliktelse til å opprettholde utbyggingsavtalen som ble inngått med kommunen før den politiske behandlingen tok til, og som sikrer kommunen både penger og andre fordeler. Den ble nemlig inngått under forutsetning av at kommunen gikk inn for utbygging etter energiloven. Man kan gjerne si at kommunen gamblet da politikerne valgte å kreve full konsekvensutredning etter vannressursloven. Men Statkraft er en seriøs aktør og ville neppe ha på seg at de trakk avtalen fordi kommunen ikke var så samarbeidsvillig som de ønsket fra starten av.
At kommunen ikke uten videre lot seg blende av de ekstra millionene de skulle få hvis de var samarbeidsvillige, er egentlig bra. Penger er viktig, men det er også naturen og miljøet, og kommunene er langt flinkere til å stå opp for dette i dag enn de var i vannkraftutbyggingens glanstid.
Hemnes er en stor kraftkommune. Det synes i naturen og det merkes, ikke minst i Røssåga. Den erfaringen og kunnskapen man har fått fra tidligere utbygginger gjør at man er bedre forberedt når det kommer nye utbyggingsplaner på bordet. Det er bra for både utbygger, kommune og for ettertida at det stilles krav.

Hva skal egentlig til for å få fjernet en fastlege fra praksisen? Hvor mye ugagn må han stelle i stand, hvor mange opprørte og fortvilte pasienter må melde seg, hvor kritikkverdig må han oppføre seg før noen setter foten ned og sier stopp? Og hvem skal denne noen i så fall være?
Rana Blad har over lang tid hatt flere saker om en fastlege i Rana. Legen er rapportert inn til Statens helsetilsyn fra fylkeslegen i Nordland, som etter hvert har fått mange henvendelser om måten legen utøver sin praksis på. Statens helsetilsyn mottok tilsynssaken mot legen allerede i mai i fjor. Ennå har tilsynet ikke klart å ferdigbehandle den. Det har hatt åtte måneder på seg. I denne perioden har legen fortsatt å utøve sin legegjerning.
Det er sjelden vi i avisa får så mange henvendelser fra mennesker som er rystet over det de har opplevd i kontakt med legen. Langt fra alle har klaget sin sak inn for fylkeslegen, men fylkeslegen og Statens helsetilsyn har, siden tilsynssaken ble opprettet, fått inn stadig nye saker og ny informasjon. Den store mengden med informasjon er da også en av grunnene helsetilsynet oppgir for at det tar så lang tid å få ferdigbehandlet saken. Samtidig vedgår tilsynet at det er en prioritert sak og at den har rukket å bli for gammel. Målet er derfor å få avsluttet den så fort som mulig.
At helsetilsynet bruker lang tid, hadde for så vidt ikke vært et problem hvis legen ikke i mellomtida kunne fortsette å utøve sin praksis. Helsetilsynet har nemlig ikke funnet grunnlag for å suspendere ham, og kommunen, som har tildelt ham hjemmelen han driver på, har heller ikke grepet inn for å frata ham den. Det er derfor man spør seg hva som egentlig skal til for å få fjernet en fastlege som ikke gjør jobben sin.
Det er helsetilsynet som skal avgjøre om legen skal fratas sin autorisasjon, eller bare få en advarsel. Tilsynet kan også frikjenne ham. Det er svært lite sannsynlig, sett i lys av den måten han har agert på over lang tid, både overfor en lang rekke pasienter og ansatte. Syke mennesker fortjener ikke å bli utsatt for noe slikt når de oppsøker fastlegen sin. Det er rett og slett skandaløst.
Suspensjoner kan sitte rimelig løst i andre deler av yrkeslivet, og også innen helsevesenet. Hvis noen mistenkes for å ha brutt lover eller rutiner i forhold til pasienter, blir de gjerne suspendert til saken deres er etterforsket og konklusjon foreligger. For leger ligger lista tydeligvis svært høyt. Helsetilsynet kan suspendere en leges autorisasjon «hvis det er grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er til stede og helsepersonellet anses å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten» (Helsepersonelloven).
Tilbakekalling av autorisasjon gjøres, ifølge samme lov, hvis innehaveren av autorisasjon er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig. I denne aktuelle saken har altså helsetilsynet ikke funnet grunnlag for å suspendere legens autorisasjon. Derfor fortsetter klagene fra opprørte og fortvilte pasienter å strømm

Når man har 800 venner på Facebook, er det man skriver der så privat at det er noe offentligheten ikke har noe med?
Skal debatter man deltar i på Facebook, og som kan følges av hundrevis av personer, være noe media skal holde fingrene sine unna fordi det er privat? Kan man løsrive seg fra den rollen man har i yrkeslivet og bare være privat når man skriver på Facebook eller Twitter?
Svaret er nei – tre ganger nei. Stadig flere forstår det, og innretter seg deretter. Diskusjonen på veggen din på Facebook kan ikke sidestilles med den som foregår rundt kafébordet eller lunsjbordet i kantina på jobben. I hvert fall ikke når veggen er åpen for alle, og heller ikke når den er tilgjengelig for hundrevis av personer, eller såkalte facebookvenner.
Før helga tok vi opp noen av facebookkommentarene til kommunestyrerepresentant og leder for utvalget for oppvekst og kultur i Rana kommune, Christine Schybaj Antonsen. Det dreide seg om mindre hyggelige karakteristikker av andre politikere, nå sist stortingsrepresentant Tor Arne Strøm, som har fått gjennomgå for sine uttalelser i kjølvannet av Kim-Remi Sandværs (fylkestingspolitiker for SV) utsagn om Hemnes og veibevilgninger. Vår agenda var å få fram det som må sies å ha utviklet seg til en ukultur på Facebook, der det nærmest er fritt fram å hetse andre, karakterisere dem med ufine ord og vendinger, i stedet for å diskutere sak. Når mennesker med en posisjon i lokalsamfunnet, som lokalpolitikere må sies å ha, hiver seg på dette, er det absolutt en sak lokalavisa bør ta opp. Rana Blad er langt fra den første, og blir neppe den siste, avisa som tar opp dette som tema. Medieprofessor Sigurd Allern sier dette er et viktig tema å belyse og mener at politikere må innse at de ikke kan snakke privat i slike fora.
Det handler om folkevett, det handler om å forstå sin rolle, og det handler om å vise respekt for sine meningsmotstandere. For det er jo ikke slik at fordi noen mener noe annet om en sak enn du selv gjør, så er de andre udugelige og dumme og fortjener å bli karakterisert som både det ene og det andre.
Politiske partier, offentlige institusjoner, sikkert også en del private bedrifter, kunne med fordel ha retningslinjer for oppførsel i sosiale medier. Mange har det allerede. Man er politiker også når man sitter hjemme for pc-en. Man er lærer også når man skriver på facebookveggen. Man er journalist også når man har gått hjem fra jobben. Man må tenke gjennom hvordan det man skriver vil oppfattes «der ute». Man må være bevisst på rollen sin.
Rana Høyre har, ifølge Christine Schybaj Antonsen, ikke regler for oppførsel i sosiale medier. Det har heller ikke de andre lokale partiene vi har spurt. Schybaj Antonsen sier at det ikke er tradisjon i Høyre for å kneble ytringsfriheten. Men dette har ikke noe med ytringsfrihet å gjøre. Det har å gjøre med folkeskikk og forståelse av egen rolle.
Schybaj Antonsen har beklaget sine formuleringer om politikerkollega Tor Arne Strøm og sier at hun har lært av å bli konfrontert med det hun har skrevet. Det er veldig bra. Det er nettopp oppmerksomheten rundt denne ukulturen som kan få slutt på den – slik at diskusjonene kan gå på sak, gjerne friskt og spisset – men uten personhets.

Hotellkapasiteten i Mo i Rana er rimelig begrenset, og tilbudet er ikke spesielt spennende.
Meyergården er det eneste hotellet som har alt på stell og tilbyr både konferansefasiliteter og restaurant i tillegg til overnatting. Det begrensede tilbudet gjør ikke byen spesielt attraktiv når det er snakk om å tiltrekke seg store konferanser og heller ikke i reiselivssammenheng. Slik forholdene er i dag, handler det mest om å finne ei seng å overnatte i.
Nå ligger det an til kappløp om å bygge nytt. Planene om ny flyplass og kulturhus er nok, i alle fall for noen av aktørene, medvirkende til at hotellprosjektene blir lansert nå. Fire aktører er på banen, og hvis alle disse realiserer sine planer, blir Mo i Rana en stor hotellby.
De siste som lansert sine hotellplaner var firmaet Helma AS, som eier tidligere Holmen hotell. RBBS Holdning er majoritetseier i Helma og konsernsjef Tor Helge Nordvang mener det er viktig å komme først i løypa av de planlagte hotellene. Han er også klar på at de ikke har tenkt å vente på at den nye storflyplassen blir vedtatt bygget. Ei heller kulturhus, men de vil hive seg med hvis kommunen inviterer til samarbeid. De vil bygge nå, og satser på åpning ved årsskiftet 2013–2014. Dette året skal brukes til planlegging og til å få alt det formelle på plass. For de må ha med seg kommunen på at tomta kan reguleres tilbake til hotellformål, og til å få bygge i høyden – tre nye etasjer. Da vil hotellet få 120 rom, som eierne mener de må ha for å kunne forsvare en investering på 75 millioner kroner.
Søknaden om flere etasjer bør ikke overvelde politikerne, som på forsommeren i fjor faktisk godkjente en reguleringsplan for nedre del av sentrum, til sammen 95.000 kvadratmeter, med et hotellbygg på 15 etasjer bakt inn. Dette er Mo Sentrumsutviklings prosjekt og denne aktøren har, i alle fall så langt, vært interessert i å få til et samarbeid med kommunen om kulturhusløsning i tilknytning til hotellet.
Også HHO Holding lanserte nylig sine planer for et 15 etasjers hotell ved fjorden på tomta ved siden av SI. 150 rom og åpning ved årsskiftet 2013–2014 er det som ligger i planen, og HHO Holdning knytter ikke hotellsatsingen opp verken mot ny flyplass eller kulturhus. De vil handle nå, og reguleringsplanen legges om kort tid ut til offentlig ettersyn.
I tillegg har Meyergården, som i dag har 143 rom, flagget at de vil bygge ut for 80 millioner og øke romkapasiteten med 96 rom, i tillegg til at de vil sette opp en ny konferansefløy med en sal som kan romme 640 mennesker. Også for Meyergården har ny flyplass og kulturhus vært faktorer de har hatt med seg under planleggingen.
Hvis alle fire realiserer sine planer, vil Mo i Rana få rundt 500 nye hotellrom. Det kommer ikke til å skje. I alle fall ikke med det første! Her kommer det til å handle om hvilke aktører som kommer i gang først. Det blir et kappløp om reguleringsplaner, finansiering og bygging. Den som venter på en endelig flyplassavgjørelse har sannsynligvis tapt kappløpet.
Endelig skal Mo i Rana få et hotelltilbud som er Nord-Norges tredje største by verdig!

Kim Remi Sandvær, fylkespolitiker for SV, har fått stor oppmerksomhet og mye pes etter sitt utspill i forrige uke om å stryke oppgraderingen av siste rest av Fv 808 fra fylkets økonomiplan for å straffe Hemnes.
Det nye regimet i Hemnes har, som de fleste vel har fått med seg, sagt nei til å være med på bompengefinansieringen av Veipakke Helgeland og har dermed satt hele veipakken på spill. Pr. nå er det ingen som kan si hva som vil skje med den planlagte utbyggingen av E6 gjennom Helgeland.
Det politiske flertallet i Hemnes føler seg både presset og truet, ikke bare av Sandvær, men også av andre politiske aktører som har vært på banen og kritisert Hemnes for vedtaket, deriblant Janne Sjelmo Nordås og Tor Arne Strøm, som begge er stortingsrepresentanter fra Helgeland.
På vår nettside har diskusjonen gått heftig helt siden nei-vedtaket i Hemnes kommunestyre, og den har ikke blitt mindre heftig etter Sandværs utspill. Mange av debattantene, og også posisjonen i Hemnes kommune, er opptatt av demokratiet. At de som kritiserer kommunen ikke aksepterer at vedtaket er et resultat av en demokratisk prosess i kommunen, og at de vil kneble og diktere en liten kommune når dens meninger blir plagsomme. Andre debattanter argumenterer med at Hemnes i slike saker, som angår ikke bare egen kommune, men en hel region, må se ut over egne grenser og samarbeide. Og at demokratiet i denne sammenheng må favne videre enn bare Hemnes.
Og da er vi vel ved sakens kjerne. Hemnes kommunestyre har gjennomført en demokratisk prosess, der flertallet stemte nei til bompengepakken. Da er det flertallsvedtaket som gjelder. Mindretallet har tapt. Blant de fire veipakkekommunene er det flertall for å gjennomføre veipakken. Hemnes er i mindretall. Men siden de fire veipakkekommunene ikke utgjør et forvaltningsnivå og dermed ikke kan foreta avstemninger på linje med et kommunestyre og et fylkesting, så teller visst ikke dette i diskusjonen om hva som er demokratisk i denne saken. I demokratisk prosesser er det flertallet som bestemmer. Demokrati er det motsatte av mindretallets diktatur. Men hva skal defineres som flertallet i denne bompengesaken? Er det flertallet i Hemnes kommune, eller er det flertallet av veipakkekommuner? Ellers flertallet i fylkestinget, som også har behandlet og godtatt pakken?
Fra sentralt hold har det så langt vært kravet om lokal enighet som har vært gjeldende når bompengefinansierte veipakker skal vedtas og gjennomføres. Nå møter stortingspolitikerne seg selv i døra. En liten kommune kan stoppe en stor veipakke. Når stortingsrepresentant Tor Arne Strøm sier at «denne saken gjør det åpenbart at det kun er staten som kan bestemme når det gjelder utbygging av stamveier», så har kanskje Hemnes’ opprør ført til noe positivt – nemlig at staten tar tilbake ansvaret og prioriterer stamveiutbyggingene. Det er å håpe. Da blir det demokratiet på stortingsnivå som gjelder. For når et flertall på Stortinget vedtar noe, så er det jo også et resultat av en demokratisk prosess!
Om den stortingsprioriterte stamveiutbyggingen blir med eller uten bompenger, er en annen diskusjon.

Nok en gang dras debatten om kulturhus i Rana opp. Den har egentlig aldri ligget død i de siste 20–30 årene, men intensiteten har variert.
Og etter så mange ørkesløse år uten resultat, er mange av aktørene blitt henimot utmattet, slik at de ikke lenger orker å delta i debatten. Det betyr ikke at behovet for en kulturhusløsning er blitt mindre, i alle fall ikke hvis man mener noe med at Rana skal være en kulturby og at kultur er en viktig ingrediens i en by med ambisjoner om vekst og utvikling. Og det gjør man vel?
Nå sier ordføreren at han er opptatt av å finne en løsning som er økonomisk overkommelig for kommunen og god nok i forhold til å dekke de behovene et kulturhus skal dekke. Det er et godt utgangspunkt. Problemet er vel fortsatt at man egentlig ikke er enige om hva som er behovet. Mens noen mener det er en storsal vi trenger, der turnerende artister som trekker mye publikum kan booke seg inn, mener andre at det først og fremst er lokaler for det lokale musikklivet, både til øving og konserter, slik musikerveteran Snorre Pettersen tok til orde for i onsdagsavisa, som er mest påkrevet.
Status i dag er at det ikke finnes noen konkrete planer, at det foreligger et vedtak om at kulturhus skal bygges på rådhustomta, og at kommunen har avsatt 65 millioner til investering i kulturhus. Man får ikke et kulturhus for 65 millioner kroner, og det er et samarbeid med private utbyggere ordføreren nå peiler seg inn mot. Det har vært flere forslag om slike kombinasjonsløsninger tidligere, men ingen har så langt resultert i noe.
I forbindelse med lanseringen av sine utbyggingsplanene i fjor, hadde Mo sentrumsutvikling med et konsept med kulturhus og konferansesal tilknyttet et nytt hotell. Nå har Meyergården planer om utbygging, bl.a. av ny konferansesal som vel også vil kunne fungere som kulturens storstue.
Arkitekt Stein Hamre, som forleden presenterte sine synspunkter på sentrumsutvikling, har ingen sans for en slik kulturhusløsning. Han mener storsalen må bygges i tilknytning til kinoteatret og Nordland Teater og bindes sammen med disse, og at man da vil få en komplett løsning for kulturlivet som også gir stordriftsfordeler. Hvis man plusser på Snorre Pettersens forslag om å bygge om samfunnshuset til øvings- og konsertlokaler for det lokale musikklivet, er dette helt klart interessant, men trolig ikke innenfor rammene av det kommunen er villig til å bruke på kulturhus slik situasjonen er nå. Ordføreren har vært rimelig klar på at det er en kombinasjonsløsning med kulturhus og konferansesal i tilknytning til hotell han ser for seg som realistisk.
Da er vel tida nok en gang moden for å legge dette fram som sak og invitere private utbyggere med på spleiselaget. Så får vi se om det endelig blir en løsning. Men kommunen bør ikke legge penger i en utbygging som ikke også vil være det lokale kulturlivet til nytte. En sal som kun skal fungere som kulturhus når de store artistene dropper innom byen vår, behøver kommunen ikke å bruke penger på. Et slikt tilbud kan vel hotellene eventuelt selv klare å drifte i kombinasjon med konferansefasiliteter.

Ufrivillig deltid har i mange år vært en stor sak for fagbevegelsen og for politikerne.
Det er rørende verbal enighet om at den ufrivillige deltiden, som man i størst omfang finner i den offentlige helsetjenesten, er uønsket og uheldig, ikke bare for arbeidstakerne som ønsker seg større stillingsbrøker og et mer forutsigbart liv, men også for arbeidsgiver og, ikke minst, pasientene som må forholde seg til stadig nye mennesker. Likevel har det vist seg vaskelig å få gjort noe konkret for å komme uvesenet til livs.
I Rana har man allerede i flere år hatt et prosjekt på gang for å fjerne uønsket deltid blant kommunalt ansatte. At det har kommet spesielt mye ut av prosjektet, vil det neppe være riktig å hevde. Men bevisstgjøringen rundt problemet har nok økt. Rana kommune er med i et modellkommuneprosjekt der ufrivllig deltid er ett av områdene det skal arbeides med. Også kvalitetskommuneprosjektet, som kommunen har sluttet seg til, har deltid som et av fokusområdene.
Det er til dels kompliserte bemanningskabaler som skal legges i helse- og omsorgssektoren, der det jobbes turnus, døgnet rundt, året rundt. Likevel er det nesten uanstendig å operere med så mange, og delvis veldig små, stillingsbrøker. I framtida vil behovet for helse- og omsorsarbeidere øke, og da må den typen jobber gjøres attraktive for framtidige yrkesutøvere, både lønnsmessig og arbeidsmessig.
At det har vært snakket om uønsket deltid mer enn det har vært gjort, demonstrerte Bjørg Simonsen tydelig i et møte i helse- og omsorgsutvalget i fjor vår. Da hadde hun klippet ut en stor stillingsannonse fra omsorgsavdelingen i kommunen der det kun ble utlyst én heltidsstilling og der det ble søkt etter folk i stillingsbrøker helt ned i 16 prosent. Og dette var lenge etter at Prosjekt uønsket deltid var dratt igang i kommunen.
Utlysingsteksten som Gruben sykehjem nylig hadde ute, var heldigvis helt annerledes. For å bemanne den nye avdelingen ved sykehjemmet, satser de kun på heltidsstillinger. Og søkermengden viste klart at dette er populært. Sykehjemmet prøver også ut økt bruk av heltidsstillinger ved en av de eksisterende avdelingene. Der ble de ansatte spurt hvor mye de ønsket å arbeide, og de som ville øke stillingsbrøken sin, fikk det. Det sykehjemmet har gjort, er å oppbemanne til flere heltidsstillinger, for å kunne kutte ned på vikarbruken, som jo er den store salderingsposten i bemanningskabalene i omsorgssektoren. Løsningen skal ikke bli dyrere, snarere tvert imot – og den skal bli bedre, ikke bare for de ansatte, men også for arbeidsgiver og pasienter.
Det blir spennende å følge med på erfaringene de gjør seg ved Gruben sykehjem. De vil ganske sikkert bli positive og et eksempel til etterfølgelse for flere. Alle politikerne som har snakket varmt om å få bort den uønskede deltiden, bør støtte opp om de konkrete tiltakene som nå settes ut i live.