Nå har samtlige politiske partier som er representert i kommunepolitikken i Rana vært på banen og slått hverandre i hodet i debatten om skolestruktur. I den grad man kan kalle det som hittil har versert for en debatt, siden det i hovedsak har dreid seg om å kritisere og ta avstand fra det forslaget som rådmannen har lagt fram, som dreier seg om å legge ned mange skoler, og som ennå ikke er sendt ut på høring.
Det er tid for å komme seg videre og få i gang en ordentlig debatt, basert på fakta man er omforent om og endringsforslag som under veis blir skikkelig konsekvensutredet.
I noen av leserinnleggene vi har hatt på trykk i avisa har det vært stilt relevante og gode spørsmål til elementer i rådmannens utredning. Disse må man forutsette blir besvart, eller i alle fall forsøkt besvart i den tilleggsutredningen som skal legges fram for politikerne i mars. I noen innlegg kommer det også fram interessante og gode tanker om hvordan kvaliteten på undervisningen kan bedres uten at det nødvendigvis betyr større lærertetthet og mer ressurser til skolen.
Lærere som får jobbe med de fagene de kan best og som gjennom sitt eget engasjement får fram engasjementet hos elevene. Lærere som får mulighet til å øke sin kompetanse og konsentrere seg om å undervise i stedet for å bruke tida si på administrative gjøremål. Dette handler om kvalitet i skolen. Det er nettopp den debatten som etterlyses av så mange, men som få hittil har bidratt til.
Gislaug Øygardens (Miljølista) innlegg i dagens avis er i så måte en befrielse. Det handler om kvalitet. Det handler om at politikerne, som skoleeiere, må definere hva de vil med skolen – hvilke visjoner og mål man skal ha for skolene i Rana. Hva som er kvalitet. Det er ikke nok å si at man vil ha en god skole. Man må definere hva en god skole er. Deretter må man organisere og drive skolene slik at målene kan nås. Dette skriver Øygarden om, og hun kommer i tillegg med ideer som hun mener det er verdt å utrede og som handler om å løfte administrative oppgaver ut fra rektorenes og lærernes hverdag og over i skoleadministrasjonen. Ideer som på sitt vis er kontroversielle, fordi de berører lærernes og rektorenes og byråkratenes hverdag, men ikke elevenes, i alle fall ikke i form av at skolen de går på blir lagt ned.
Jo da, det er mange som i løpet av den siste tidas debatt har sagt at man må begynne med å diskutere kvalitet før man går løs på økonomi, på skolestruktur – og skolenedleggelser. Men nå begynner forslagene om hvordan kvaliteten kan bedres, hvordan kvalitetsdebatten kan gripes an, å komme. Det er det som føles befriende – at skoledebatten kommer inn på et spor som kan føre fram til et fornuftig mål.